Fjern ikke brunosten

Horten kommune har bestemt seg for å fjerne brunosten fra SFO og barnehager. Kathrine Kleveland er blant dem som reagerer sterkt på beslutningen.

Brunost-nett-TINE

Kronikk av

Kathrine Kleveland
leder i Norges Bygdekvinnelag
leder i Stiftelsen Skolematens Venner 

Jeg innrømmer det gjerne, jeg elsker brunost, og spiser brunost hver eneste dag jeg kan. Det er jeg ikke alene om, og jeg forstår reaksjonene som har kommet etter at Horten kommune ville fjerne brunost og prim fra barnehager, SFO og hindre ungene i å ha brunost på nista.
Jeg støtter kommunens ønske om et sunnere og gjennomtenkt mattilbud for barn. Det er viktig. Som leder i Skolematens Venner jobber jeg for et daglig sunt skolemattilbud til alle hver dag, og her må det også være retningslinjer for hva som er sunt! Og det kan vi gjerne diskutere.

Det er flere grunner til at turbobudeia Bodil Nordjore, den staute kjendiskokken Arne Brimi, kokebokforfatter Margit Vea, Helsedirektoratet og mange fler med meg slår ring om brunosten. Blant mye bearbeidet mat av ulikt slag i dag, er faktisk brunost et av de reineste produktene vi kan spise. Ja, den inneholder sukker, men det er reint melkesukker. Dessuten inneholder brunost jod, kalsium og protein. En skive med brunost dekker 40 % av barns daglige jodbehov. Ingen bør selvsagt leve på brunost alene, men den hører med i et variert kosthold, og bør derfor være blant påleggstilbudet – også i Horten.

Hvorfor er brunosten så viktig for oss? Fordi den er særnorsk? Fordi det er kultur? Selvsagt er brunost kultur, brunost er tradisjonsmat og brunost er det blant det norskeste norske.  Brunost, laget av innkokt myse har en lang historie:
Det er Anne Hov fra Gudbrandsdalen som får æren for brunosten. Hun tilsatte fløte eller rømme til avkoket av mysen og laget feitost som budeie på Solbråsetra i Sør-Fron. Seinere ble navnet Gudbrandsdalsost og var med å gi grunnlag for god økonomi i Gudbrandsdalen. I 1933 fikk budeia Kongens fortjenenestemedalje i sølv for brunosten.

Vi spiser mindre brunost er vi gjorde før. I 1967 spiste hver nordmann i gjennomsnitt 3,5 kg brunost i året, i 2007 2,4 kg. Salget har gått litt opp og ned de siste årene, men ser fallende ut nå. Forklaringer er at vi spiser mindre brød, sjeldnere frokost og har flere påleggsvarianter å velge mellom.

Brunost med sirlig brodert magebelte med ”Skjær pent av osten” er gammelmodig og historie. Budeier og seterdrift med digre brunostkjeler er eksotisk for de fleste av oss, men foregår fortsatt enkelte steder som nisjeproduksjon. Jeg har barndomsminner fra bestemors kjøkken der hun kokte mild og deilig prim av brunostrestene. Alt skulle nyttes.

De fleste utlendinger forstår slett ikke vår fasinasjon for den søte brunosten. Nancy Bundt, derimot, en amerikansk, norskgift fotograf som skrev boken «En smak av Norge», trekker fram geitosten. Hun dro til Undredal i Sogn, der geitostproduksjonen har gått i arv fra generasjon til generasjon og sier: – Geitost er en unik, norsk skatt.

For meg er det ikke mye som smaker bedre enn fersk brødskalk med godt smør,  brunost og kald melk. Velg grovt brød under brunosten, eller sunnere havrevafler eller grovt knekkebrød, men fortsett å velg brunosten. Den er vår ost! Brunosten finner også i mange ulike varianter, også magrere typer. Jeg tror brunosten vil klare seg, tradisjonell, sær og særnorsk som den er. Men da må den ikke tas fra ungene våre!

Dette innlegget sto på trykk i Gjengangeren og i Gudbrandsdølen Dagningen mandag 24. februar.